Klassekampen (No)
Cellist Theodor Lyngstad Impresses on His Debut Album
Introverted Gravity
CHILLING WITH CELLO: Theodor Lyngstad plays in the Zealand Symphony Orchestra, also known as Copenhagen Phil. A position as principal cellist is a prestigious achievement, and it is exceptional that Norwegian cellist Theodor Lyngstad secured this role in Copenhagen Phil at the age of just 25. However, the demands of this position meant he had less capacity for a solo career. Now, at 32, he makes his recording debut as a soloist in front of the full orchestra.
Lyngstad deserves praise for choosing to perform Dmitry Kabalevsky’s (1904–87) Cello Concerto No. 2 (1964). Among cellists, the work is somewhat known, but not among the general public. After Stalin’s death in 1953, the Soviet authorities eased slightly on their demands that composers write uplifting works about the people, but the concerto remains harsh and dark, classical and introverted in a way that any censorship office might have frowned upon.
With refined tone production and a nuanced understanding of how phrases unfold, Lyngstad carries long melodies in the opening. The atmosphere is as cold and threatening as the Cold War itself, until the music suddenly breaks out with intensity, and Lyngstad impresses with his virtuosity. Above all, the score offers room for Lyngstad’s long tonal meditations; the piece eventually fades away and ends barely audibly on the instrument’s lowest note, an open C string. The entire work plays continuously, without breaks between movements, and as a whole reflects Lyngstad’s musical personality.
He also performs Schumann’s (1810–56) Cello Concerto (1850), one of the last works the composer wrote before slipping into mental decline. In the liner notes, Lyngstad offers some insightful reflections on the similarities between the two concertos, noting that both are introspective, oppositional, and linked by "personality and psychology."
His playing style is also quite similar across both works, which may come as a surprise. Most listeners are probably used to hearing Schumann with a more powerful tone, greater vibrato, and a more expressive use of rubato, meaning the soloist takes time to shape the melodies and highlight important harmonic and melodic turns.
With his more controlled approach, Lyngstad takes the introspective quality seriously. One might even hear the concerto as a lament for a lost life. If so, the more restrained rubato, the tone that never becomes overblown, and the delicately shaped melodies may be more fitting than wrapping the piece in a standardized, grand Romantic cloak. Lyngstad convinces, in any case, with a voice of his own. Magnus Andersson, Klasskampen, Norway
Original Norwegian text
Cellist Theodor Lyngstad overbeviser på debutalbumet.
Introvert alvor
CHILLER MED CELLO: Theodor Lyngstad spiller i Sjællands symfoniorkester, også kjent som Copenhagen Phil.En jobb som solo¬cellist henger høyt, og det er eksepsjonelt at norske Theodor Lyngstad fikk denne posisjonen i Copen¬hagen Phil allerede som 25-åring. Forpliktelsene betydde imidlertid redusert kapasitet for en solokarriere. 32 år gammel platedebut¬erer han nå som solist foran hele orkesteret.
Lyngstad skal ha skryt for valget om å spille Dmitrij Kabalevskijs (1904–87) Cellokonsert nr. 2 (1964). Blant cellister er verket noe kjent, men ikke hos et allment publikum. Etter Stalins død i 1953 førte de sovjetiske styresmaktene litt på kravet om at komponister måtte skrive oppbyggelige verker om folket – men konserten er likevel krass og mørk, klassisk og introvert et sensurapparat måtte ha stusset.
Gjennom god klang¬behandling, og en balan¬sert forståelse av balan¬serte hvordan tonene vokser, bærer Lyngstad lange melodier i åpningen. Stemningen er like kjølig og tru¬ende som den kalde krigen, helt til musikken plutselig bryter med sin intensitet og fyrer der Lyngstad over¬beviser med virtuositeten sin. Fremfor alt fins det plass i partituret til Lyng¬stads lange klangmedita¬sjoner, for verket renner ut i sanden og avsluttes knapt hørbart på instru¬mentets laveste tone, en åpen C-streng. Hele verket spiller i ett, uten pauser mellom satsene, og det som helhet preget musikerperson¬ligheten til Lyngstad.
Videre spiller han Schu¬manns (1810–56) Cello¬konsert (1850), som var blant de aller siste verkene komponisten skrev før han skled inn i den men¬tale tåkeheimen. Lyngstad gjør i bookleten noen kloke betraktninger om likheter mellom begge konsertene, som er introspektive, opposisjonelle og koblet sammen av «personlighet og psykologi».
Spillemåten er også ganske lik, noe som kan synes overraskende. De fleste lyttere er nok vant til å høre Schumann med en kraftigere tone, med større vibrato, samt at solisten tar ut svingene med rubato – altså at cellisten bruker tid på å forme melodier og fremheve viktige strukturelle harmonier og melo¬diske vendinger.
Med sin mer kontrollerte spillemåte tar Lyngstad det introverte på alvor. Kanskje man kan høre kon¬serten som en sørgesang over et tapt liv. I så fall er de mer tilbakeholdte rubatoene, tonen som aldri blir svulstig, og nyansenomt formede melo¬dier, mer passende enn å kle verket i en standardisert og storslått romantisk drakt. Lyngstad overbeviser uansett med sin egen stemme.Magnus Andersoon, Klasskampen, Norge